Vil du være med på orkester i Japan i 2025?
UNOF har gjennom vår verdensomspennende paraplyorganisasjon, World Federation of Amateur Orchestras et samarbeid med vår søsterorganisasjon i Japan om deltakelse på Toyota Youth Orchestra Camp (TYOC) som arrangeres hvert år. Vi søker etter to strykere (bratsj, fiolin eller cello) i alderen 16-22 år som har lyst til å være på utveksling til Japan.
I år søker vi etter nye deltakere som vil oppleve dette, og være med på den 41. Toyota Youth Orchestra Camp’en som arrangeres i Tokyo i 2025. Instruktørene er musikere fra anerkjente og store orkestre i Japan. Kurset har en toårs-syklus med det samme repertoaret, og i år vil det være starten på en ny syklus, altså repertoaret er nytt for alle! NB! Det er kun musikere medlemsorkestre i UNOF som er berettiget til å søke.
Praktisk informasjon
Dato: 26.-29. mars 2025 (avreise fra Norge 24. eller 25. mars, hjemreise 29. eller 30. mars)
Sted: National Olympics Memorial Youth Center, 3-1 Yoyogi Kamizono-cho, Shibuya-ward, Tokyo 151-0052
Repertoar: R. Strauss, «Don Juan», op. 20 - S. Rakhmaninov, Rapsodi over et tema av Paganini, op. 43 (Solist: Matsuda Kanon) - J. Brahms, Symfoni no. 2, op. 73
Det forventes god forberedelse da dette er relativt krevende repertoar.
Aldersgruppe: Kurset er for ungdommer mellom 13-22 år, men på grunn av lang reise og stor avstand har vi valgt å velge ut deltakere som er 16-22 år per mars 2025.
Pris: UNOF bestiller og betaler for reisen tur/retur Norge-Japan og den japanske organisasjonen dekker deltakeravgift og opphold. Det regnes en egenandel på 2000 kr per deltaker. Dersom man ønsker å utvide reisen er dette på egen regning og må avtales med UNOF i god tid i forveien.
Hvordan søke
Vi ønsker å ha ungdommer som kan representere UNOF på en god måte for våre partnere i Japan.
Alle som er interesserte må sende inn en kort søknad på epost til UNOF med følgende informasjon:
1. Fullt navn
2. Fødselsdato
3. Adresse
4. E-post
5. Telefonnummer
6. Medlemsorkester
7. Instrument
8. Hvor lenge har du spilt instrumentet ditt?
9. Tidligere kurserfaring
10. Repertoarkunnskap og -erfaring
11. Reiseerfaring både nasjonalt og internasjonalt
I tillegg ønsker vi at du skriver et kort motivasjonsbrev eller sender en kort motivasjonsvideo om hvorfor du ønsker å delta på dette prosjektet samt hva du kan bidra med både før, under, og etter reisen.
Søknadsfrist er 10. januar 2025 og alle vedlegg må foreligge UNOF innen fristen.
Kurset vil i all hovedsak foregå på japansk og det kan til tide være begrensede engelskkunnskaper blant andre deltakere og organisatorer. Det forventes derfor gode engelskkunnskaper og kommunikasjonsevner samt løsningsvilje. Arrangørene er forberedt på at det kommer internasjonale deltakere. Det er en forutsetning at deltakerne har en gyldig reiseforsikring under hele oppholdet samt gyldig pass og evt. det som kreves av formaliteter for innreise i Japan (norske statsborgere trenger ikke visum så lenge de har gyldig norsk pass). Det er også krav om instrumentforsikring, og UNOF har en god avtale dersom du ikke har det på egenhånd.
I 2017 var det to deltakere fra UNOF til TYOC, og de har skrevet et flott reisebrev som du kan lese lenger ned i denne artikkelen.
Vil du lese mer om TYOC og JAO, så kan du gå inn på denne nettsiden (på japansk): https://www.jao.or.jp/concert/tyoc.php
Har du spørsmål, ikke nøl med å ta kontakt med daglig leder Terje Winther eller styreleder Henrik Aarnes via kontaktinfoen under. Henrik har deltatt på konferanse i Japan tidligere på vegne av UNOF og vil bistå med bestilling og planlegging av reisen og oppholdet, samt erfaringer.
Telefon 414 73 887
Reisebrev Japan 2017
UNOF har en utveksling med vår søsterorganisasjon i Japan, der vi hvert år kan sende to unge strykere til Toyota Youth Orchestra Camp (TYOC). I år reiste Synnøve Liodden og Florian ten Napel fra Norge. Begge er 17 år gamle og spiller bratsj, Florian i Rogaland Ungdomssymfoniorkester og Synnøve i Juniorkesteret Barratt Due.
Her kan du lese Synnøves inntrykk fra turen:
Reise på besøk til et ungdomsorkester i Japan, ja det hørtes jo gøy ut. Vi søkte vel uten å ha særlig tro på å bli valgt ut, så vi ble ganske sjokkerte da vi fikk vite at vi fikk dra! Men vi takket selvsagt fort ja da vi først fikk muligheten. Det var flere ganger på flyet hvor vi sa til hverandre “når vi går ut av dette flyet er vi i Japan!!”.
Da vi kom fram til Japan møtte vi Sumiko, som jeg hadde møtt på Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO) to år tidligere. Det var veldig koselig å se henne igjen! Hun var så hyggelig å ta oss med på ekte japanske nudler på en restaurant i Tokyo sentrum. Sumiko hjalp oss på toget og så var vi på vei til Nagoya.
Etter noen små bytter og litt språkforvirring klarte vi å komme oss helt til Gifu, en ganske liten Japansk by midt i Japan med omtrent samme befolkning som Oslo. På hotellet i Gifu spiste vi kveldsmat og ble litt kjent med de andre utenlendingene som skulle være med på kurset.
Den første vegetarianeren
Vel fremme på kursstedet var det rett på øvelse. Alle beskjeder ble gitt på japansk, så vi slet med å forstå hva vi skulle gjøre. Vi bare fulgte strømmen og håpet på det beste. Til hvert måltid ble vi delt opp i grupper som skulle spise sammen. For eksempel instrument, rom eller hvilken bokstav som stod på navnekortet vårt (alle med samme bokstav var på samme gruppe). Her kunne vi ikke velge hvem vi ville tilbringe tid med, heldigvis var alle vi møtte hyggelige.
Første dagen hadde vi først tuttiøvelse, så middag, og til slutt gruppeøvelse. Jeg er vegetarianer og Japansk mat for vegetarianere var ikke alltid så lett å finne. Kokken kom til hvert måltid og pekte på hva som var vegetarisk og hva som inneholdt kjøtt. Maten med kjøtt var «Bad, don´t eat» og den uten var «Good». Folk så litt merkelig på meg siden jeg var den første vegetarianeren de hadde sett.
Dirigenten kunne heldigvis engelsk, så han oversatte det meste. Gruppelæreren for bratsj var ikke like flink. Heldigvis fant vi ut at han som Florian satt ved siden av i orkester kunne flytende tysk (hvem hadde trodd det) så oversettelser gikk som oftest fra japansk til tysk til engelsk gjennom Florian.
Språkproblemene gikk ganske greit for meg som hadde ei som snakket engelsk på rommet mitt og også hadde jukset litt med japansk-kurs før jeg dro. Men stakkars Florian bodde på rom med bare japanere og ingen som snakket engelsk overhodet. Et enkelt spørsmål som “what time is it?” var vanskelig å få svar på.
Japanske leker
Hver øvelse begynte og sluttet med at vi sa “onegaishimas” som er en blanding av jeg er her for deg, vær så snill, takk for nå og andre ting på japansk. Dette gjorde vi samtidig som vi bukket til dirigenten og de rundt oss. Det var litt overraskende hvor lite de japanske bevegde seg med musikken, men vi hadde ikke forventet det heller. Vi merket noen forskjeller med måten å spille på, men alt i alt kjente vi oss hjemme når vi spilte.
Selv om vi alle kom fra forskjellige steder i verden, er det morsomt å se hvor lik musikken er. Nivået på fiolinistene og de andre strykerene var ikke overraskende veldig høyt. litt overraskende var hvor mye bedre blåserene er i Norge i f.eks NUSO, spesielt messingen er mye bedre her enn i Japan.
Andre dagen var vi litt mer inne i hvordan vi skulle gjøre ting, men vi var fremdeles ikke helt sikre på alt. Etter frokost hadde vi noen leker. Det foregikk på japansk så vi kunne bare håpe vi kom på gruppe med noen som snakket engelsk. Jeg var heldig, men ikke Florian. Det var veldig morsomt når Florian plutselig ble sendt opp for å få en lapp (på japansk) og så skulle finne en person som passet til beskrivelsen. Han så ut som det største spørsmålstegnet i verden! Til slutt (5 min. etter alle andre hadde funnet en person) kom det en japansk jente som dro Florian etter seg og prøvde å forklare for han på veldig dårlig engelsk, han skjønte ingenting.
Tredje dagen var vi ganske flinke til å “passe inn blant japanerene”. Jeg kunne litt japansk, så jeg forsto mer og mer for hver dag (så lenge de ikke snakket så fort). Stykkene vi spilte ble bedre og bedre for hver øvelse. Vi ble også mer kjent med japanerne og spesielt de andre internasjonale deltagerne (de kunne engelsk) for hver dag. Mot kvelden etter dagens øvelser hadde vi leirbål. Der lekte vi noen andre leker, og deretter lærte vi noen japanske danser. Alle ble så overrasket da vi gikk i T-skjorte og jeg gikk barbeint. Det som for oss føltes som en vanlig sommerkveld var veldig kaldt for de fleste, men for oss som kom rett fra den norske vinteren var det ikke veldig kaldt.
Ved veis ende
Siste dagen hadde vi «generalprøve» på stykkene. Vi hadde ingen konsert dette året, for kurset går over to år. Etterpå var det å pakke sammen tingene sine og sette seg i bussen som tok oss med på siste aktivitet den dagen. Dette ble litt problematisk da vi ikke visste hva som egentlig skjedde siden dette ikke stod på den engelsk-oversatte planen vår. Vi klarte heldigvis å finne ut at vi skulle dra og fant fram til bussene.
På avslutningen dro vi til byen på en restaurant. Vi fikk teksten på en sang vi skulle synge. Men den sto selvfølgelig på hiragana, ett av de tre alfabetene i japansk. Jeg kunne lese det, og hun ene fra Filippinene hadde oversatt teksten til latinske bokstaver så alle fikk være med synge.
På vegen hjem ble vi fulgt helt fra Nagoya til flyplasshotellet i Tokyo av Asahi som hadde vært på Toppenkurset for to år siden, han var en av de få som faktisk snakket litt engelsk. Han var utrolig hyggelig. Etter en god natt søvn var det bare tidlig opp og lete etter gaten på flyplassen i Tokyo før turen gikk samme veg tilbake, en liten tur innom Amsterdam flyplass.
Nå håper vi bare å se noen av de japanske deltagerne på NUSO i sommer.
Jeg og Florian må takke så mye for turen, dette var en opplevelse for livet!
Bildegalleri
Trykk på et bilde for åpne i fullskjerm.
