Fra NUSO til verdensorkesteret – en opplevelse for livet

Tidligere NUSO-deltaker Marie Johnsen Myhra fikk en opplevelse for livet da hun i august reiste til Spania for å spille med JM World Orchestra.

‍

Foto: Marie Johansen Myhra

‍

Det såkalte verdensorkesteret er litt som NUSO, bare i mye større skala: Unge musikere fra hele verden møtes for å øve og spille konserter sammen. Prosjektet arrangeres i ulike land, og i år gikk turen til Granada i Spania.

Trompetist Marie hadde egentlig ikke tenkt å prøvespille. Men da fristen nærmet seg, bestemte hun seg likevel for å spille inn og sende et par etyder.

Det var lurt. For hvis ikke, hadde hun gått glipp av noe stort!

Forberedelser

Da Marie fikk beskjed om at hun hadde kommet inn, begynte hun å undersøke hva JM World Orchestra egentlig var. Hun oppdaget at flere musikere som i dag spiller i profesjonelle orkestre, selv hadde deltatt i verdensorkesteret tidligere i karrieren.

– Jeg skjønte etter hvert at dette kunne bli en veldig spennende mulighet, men jeg visste egentlig ganske lite om hva jeg gikk til.

Allerede før avreise fikk hun oppleve en profesjonalitet rundt prosjektet som var ny for henne. Deltakerne skulle sende inn profilbilder og presentasjoner av seg selv, og omtrent en uke før avreise kom repertoaret. Det var mye musikk som skulle innstuderes på svært kort tid.

– Vi fikk ikke vite stemmefordelingen før vi kom til Spania, så jeg måtte forberede både første- og andretrompetstemmen. Jeg måtte finne en effektiv måte å lære meg alt repertoaret på, uten å brenne meg helt ut underveis.

Det ble en utfordring som også ga henne noe verdifullt å ta med videre.

– Jeg utviklet faktisk en ny måte å innstudere musikk på når jeg har begrenset med tid. Det var utrolig god trening, og noe jeg har tatt med meg videre.

Mennesker fra hele verden

I august gikk turen til et sommervarmt Spania. Bagasjen var pakket, og Marie var klar for to intense uker med musikk, nye mennesker og opplevelser.

Allerede den første kvelden ble betydningsfull. Musikerne kom fra ulike deler av verden, med forskjellige historier, kulturer og forutsetninger for å kunne drive med musikk.

– Det var utrolig interessant å høre historiene til de andre. Vi kom fra helt forskjellige økonomiske, sosiale og kulturelle forhold, og alle hadde sin egen historie om hvordan musikken hadde blitt en del av livet deres.

Ikke alle snakket like godt engelsk, men det hindret dem ikke i å bli kjent.

– Vi hadde så forskjellige utgangspunkt, men likevel hadde vi noe veldig viktig til felles. Musikken hadde betydd noe for oss alle, bare på forskjellige måter.

Møtene ga Marie nye perspektiver, ikke bare på musikken, men også på menneskene bak instrumentene.

Musikk som trygghet i livet

Samtalene med de andre musikerne ga Marie tid og rom til å reflektere over sin egen vei inn i musikken.

Som barn og ungdom opplevde hun å stå utenfor det sosiale miljøet. Mobbing, utenforskap og ekskludering gjorde at hun ikke alltid følte seg som en del av fellesskapet. Trompeten ble derfor en viktig støtte.

– Trompeten var alltid der. Selv om jeg ikke nødvendigvis følte at jeg passet inn sosialt, hadde jeg musikken.

Senere, gjennom ungdomsskolen og videregående, var Marie preget av sykdom i perioder. Det gjorde det vanskeligere å delta i ungdomslivet på samme måte som andre.

– Musikken ble et sted hvor jeg kunne koble av, leke og bare være meg selv. Når jeg spilte trompet, trengte jeg ikke å tenke på hva andre mente, eller om jeg passet inn. Jeg kunne uttrykke meg akkurat slik jeg ønsket, uten å føle meg dømt.

Etter hvert har hun forstått hvor stor betydning musikken har hatt for hennes personlige utvikling.

– Trompeten har ikke bare vært et instrument jeg har lært å spille. Den har gitt meg muligheten til å bli bedre kjent med meg selv, utfordre meg selv og gradvis bygge en trygghet i hvem jeg er.

Plass til det menneskelige

I løpet av oppholdet fikk orkesteret også samtaler med en mental trener som arbeider med toppidrettsutøvere. Et av temaene var hvordan tanker, mentale strategier og måten vi møter utfordringer på, kan påvirke prestasjonene våre.

Samtalene utviklet seg raskt til å handle om langt mer enn musikk.

– Det kom sterke historier på sterke historier. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle komme så nær hverandre på så kort tid.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på Marie, var hvordan musikerne møtte hverandre som mennesker, uavhengig av hvordan de presterte den enkelte dagen.

– Jeg opplevde en aksept for å være akkurat der man var. Noen dager kunne man si «jeg er dritbra i dag», mens andre dager kunne man si «jeg skjelver så mye på hendene at jeg tror ikke jeg kan spille». Det var rom for begge deler.

For Marie ble dette en viktig påminnelse om at profesjonalitet ikke nødvendigvis handler om å ha kontroll på alt hele tiden.

– Vi var der for å prestere på et høyt nivå, men det var samtidig rom for å være menneske. Man kunne ha en dårlig dag uten at det definerte hvem man var som musiker.

Kulturforskjeller

Med et omfattende repertoar og begrenset tid ble det lange og intense øvingsdager. Likevel var det også rom for andre aktiviteter.

Mens noen dro ut på kveldene, valgte Marie ofte å dra på trening for å få litt egentid.

– Det var mye sosialt og mange inntrykk hele tiden. For meg ble treningen en måte å koble av og hente litt energi på.

Det var også enkelte kulturforskjeller hun måtte venne seg til.

Oppmøtetidene var ikke alltid like presise som hun var vant til fra Norge. Sto det at noe skulle starte klokken ni, kunne det fort gå en halvtime før alle hadde kommet.

– Jeg satt sikkert tre timer om dagen og ventet på et eller annet, haha! I starten syntes jeg det var ganske uvant.

Etter hvert begynte hun likevel å sette pris på det litt annerledes tempoet.

– Det var egentlig ganske fint også. Livet gikk litt saktere. Vi stresset ikke nødvendigvis med alt, og folk var mer til stede når vi først var sammen.

Det ble en kontrast til en hverdag hvor det ofte handler om å rekke mest mulig på kortest mulig tid.

Konsertdag 1: «Fuck it, but fuck it right»

Den første konsertdagen kom etter en intens uke med store mengder repertoar, lange øvingsdager, varme og sene kvelder etterfulgt av tidlige morgener.

Ute ved det historiske palassområdet Alhambra i Granada var det fortsatt varmt, selv om kvelden hadde kommet.

Før konserten samlet dirigenten orkesteret til en siste prat.

– Han sa: «Fuck it, but fuck it right!» For meg handlet det om å tørre å slippe kontrollen litt, stole på forberedelsene og faktisk være til stede i musikken.

Da orkesteret gikk på scenen til stor applaus, opplevde Marie en form for musikalsk samspill hun ikke hadde kjent på samme måte tidligere.

– Det var en helt unik følelse. Vi løftet blikket fra notene og kommuniserte på en helt annen måte enn jeg tidligere hadde opplevd i orkestersammenheng i Norge.

Gjennom øyekontakt, kroppslig innlevelse og felles energi skapte musikerne noe som for Marie føltes som en egen boble.

– Vi brukte blikk, bevegelser og energi til å kommunisere med hverandre. Det var som om vi alle var inne i den samme boblen, og for min del var det på et helt nytt nivå.

Orkesteret fremførte blant annet musikk fra Verdis Don Carlos, med kor og et stort orkesterapparat.

Etter hvert forsvant oppmerksomheten fra notene og de tekniske utfordringene.

– Plutselig var ikke notene det viktigste lenger. Jeg bare spilte. Jeg koste meg, så rundt meg og smilte til hun på cello, de på slagverk, harpe og kontrabass, og til dirigenten. Jeg var der, midt i musikken, sammen med alle de andre.

Det var nettopp denne følelsen som gjorde konserten så spesiell.

– Jeg var ikke opptatt av å kontrollere hver eneste tone eller tenke på hva som kunne gå galt. Jeg var bare til stede, lyttet og spilte. Det var en utrolig frihetsfølelse.

Konserten var over før hun rakk å ta inn over seg alt som hadde skjedd. Klokken var rundt ett om natten da musikerne gikk av scenen.

Improvisasjon

Dagen etter reiste orkesteret videre til neste konsertsted, denne gangen med et helt nytt repertoar. Nå sto blant annet Carmen-suiten på programmet.

Rammene var langt fra ideelle. Det var rundt 40 varmegrader, teatret hadde vært låst, og orkesteret fikk bare halvannen times øving i stedet for de planlagte fire.

For Marie ventet en krevende trompetsolo.

– Vi rakk å spille gjennom én gang. Dirigenten sa at jeg var litt sen, men at det kom til å gå bedre neste gang. Jeg spurte om vi kunne spille gjennom det noen ganger til, men det var ikke tid. Så var prøven ferdig, og plutselig var det to minutter til konsert!

Med lite tid til både oppvarming og forberedelser måtte hun finne en annen måte å møte situasjonen på.

– Jeg kjente at jeg begynte å gjøre situasjonen større enn den egentlig var. Til slutt tenkte jeg at nå måtte jeg bare slutte å analysere alt som kunne gå galt, og heller stole på det jeg faktisk kunne.

Det var varmt, trangt og fullt hus.

– Så spilte vi, og på en eller annen måte løste jeg det!

Etter konserten fikk hun en melding fra en av de andre musikerne:

«Fy søren, det var rått!»

Dirigenten kom også bort for å spørre hva hun hadde gjort.

– Jeg sa at jeg egentlig ikke skjønte helt hva jeg skulle gjøre, så jeg bare lot være å tenke. Jeg spilte det jeg kunne.

Opplevelsen ble en påminnelse om at det ikke alltid er mer kontroll eller flere forberedelser som skal til.

Noen ganger handler det om å stole på ferdighetene man allerede har utviklet, og tørre å bruke dem i øyeblikket.

Tilbake til hverdagen

Etter den siste konserten ventet busstur, felles middag og avskjed. Dagen etter var de ikke lenger et orkester, men musikere på vei hjem til hvert sitt liv.

Da Marie kom tilbake til Norges musikkhøgskole etter oppholdet, merket hun at noe hadde endret seg.

Ikke nødvendigvis i hvordan hun spilte trompet, men i hvordan hun forholdt seg til musikken, øvingen og sin egen utvikling.

– Alt gikk litt saktere da jeg kom tilbake. Jeg tror jeg hadde fått et annet perspektiv på hva det faktisk vil si å utvikle seg som musiker.

Tidligere kunne øvingen lett bli preget av alt hun ønsket å forbedre, og hvor raskt hun ville komme dit.

– Jeg har blitt mer bevisst på at jeg ikke trenger å bli best mulig i løpet av én øvetime. Jeg kan være fornøyd med det jeg faktisk får til, og heller være nysgjerrig på det jeg ennå ikke mestrer.

Det betyr ikke at ambisjonene har blitt mindre.

– Jeg ønsker fortsatt å utvikle meg og bli så god som mulig, men jeg har blitt mer opptatt av hvordan jeg kommer dit. Hvis noe ikke fungerer, kan jeg heller spørre meg selv: Hvilke ressurser har jeg, og hva kan jeg gjøre annerledes?

Oppholdet i Spania ga henne både nye musikalske erfaringer og en større forståelse av hva hun selv ønsker å formidle som musiker.

For Marie handler det ikke bare om teknikk, riktige toner eller å oppfylle andres forventninger.

– Jeg tror det er lett å bli veldig opptatt av hvordan man burde spille, eller hvordan andre gjør det. Men jeg trenger ikke å bli en som spiller akkurat som alle andre. Jeg må finne min egen stemme.

Og kanskje var nettopp det den viktigste erfaringen hun tok med seg hjem fra verdensorkesteret: At man kan ha store ambisjoner, arbeide målrettet og stille høye krav til seg selv, samtidig som man gir plass til frihet, nysgjerrighet og gleden ved å spille.

Ble du nysgjerrig på å delta selv? Følg med neste gang JM World Orchestra åpner for prøvespilling! 😊

‍