Orkester har lært meg å være forberedt

Marte Mjøs Persen har vært både ordfører i Bergen, stortingsrepresentant og minister. Men hun startet med å spille fagott i orkester.

Vi tror at orkestererfaringen har noe å si resten av livet. La oss se om det stemmer!

–Hei, Marte! Har det du opplevde som ung orkestermusiker hatt noe å si videre inn i livet ditt?

–Absolutt! Jeg begynte i skoleorkester da jeg var 11 år. Først klarinett et par år i Hellen skoles orkester før jeg gikk over på fagott i Hordaland Ungdomssymfoniorkester. Vi reiste på sommermusikkskole på Bømlo da jeg var 13. Det var kjempegøy! Musikk var en viktig del av min identitet som ungdom. Jeg fikk mange venner, både på musikklinja og i orkester, og det har preget meg masse og utgjør en stor del av mitt kontaktnett.

Interessen for organisasjonsarbeid startet i orkesterforbundet. På et tidspunkt ble jeg orkesterrepresentant i Hordaland, og etter hvert også landsstyremedlem i UNOF. Det var en viktig tid for meg. Jeg hadde ikke noe bakgrunn fra ungdomspolitikken, så det var i orkesterforbundet jeg lærte meg om organisasjonsarbeid og ble interessert i det.  

Orkester ga rolleforståelse

–En av de grunnleggende tingene ved å spille i orkester er at man er en veldig viktig brikke i helheten. Du må gjøre jobben din, ellers låter det ikke bra. Men du er likevel helt uviktig uten alle de andre. Sånn er det i politikken også.  

–Som ung orkestermusiker kan man møte tøffe og vanskelige oppgaver. Du har vært ordfører i Bergen, stortingspolitiker og statsråd for to departementet. Har det hatt noe å si at du har vært vant til å møte store oppgaver i et orkester, eller kom det senere?

Det er et veldig interessant spørsmål. Når du er ung i orkester så får du en ganske stor oppgave som du må utføre: Mange timer med øving. Det er noe jeg har tatt med meg, dette med disiplin og forberedelse. Nå jobber jeg med rådgivning og kommunikasjon, og det at jeg møter godt forberedt betyr alt. Det nytter ikke å komme på et møte uten å være forberedt.

Fagotten er med videre

–Har du fortsatt fagotten?

–Jada, og jeg spiller fortsatt litt. Senest i fjor var jeg med på et prosjekt der jeg varmet opp for Åge Aleksandersen på Koengen. Det var gøy! Måtte øve litt for å få det til, og det ga en god mestringsfølelse.

–Vi lurer på hva som skjer nå man bestemmer seg for å gjøre noe annet enn musikk etter å ha holdt på med det så lenge. Husker du hva som skjedde og hvilke tanker du hadde?

–Det er ikke bare det ene eller det andre. Da jeg begynte på musikklinje var jeg veldig engasjert og så ikke noen andre alternativer enn at jeg ville bli musiker. Men i løpet av videregående utvidet jeg horisonten. Jeg gikk også kanskje litt lei, det var øving både før og etter skolen, og jeg oppdaget andre ting jeg også hadde lyst til. I tillegg kom den litt kyniske erkjennelsen av at det var mange i min generasjon som var flinke til å spille fagott, og ikke alle kunne få en levelig karriere i et orkester.

–Tok du ny utdanning?

–Jeg gikk på musikklinje på videregående og studerte deretter litteratur og sosiologi på universitetet.

“Plutselig” bystyremedlem

–Nå kom politikken inn i bildet?

–Jeg var interessert i politikk, aktiv i studentpolitikken, satt i styrer og var tillitsvalgt. Og så kom jeg inn i bystyret i Bergen. Jeg husker det godt: Jeg satt på orkesterprøve i Studentorkesteret i Bergen rett etter valget, det var en onsdag. I pausen så jeg at jeg hadde fått en oppringing fra Bergens Tidende. «Vi må ha et bilde av deg. Vi skal presentere bystyret.», sa de.  

Jeg hadde fått nok personstemmer til at jeg kom inn. Det kom overraskende på meg, for jeg var ikke en frontfigur den gang. Tenkte jeg kunne bidra litt som vararepresentant, kanskje i utvalg for barnehage og skole. Barna var akkurat begynt på skolen. Men så skulle jeg sitte i Komite for miljø og byutvikling! Jeg var litt skrekkslagen, men det ble utrolig gøy.

Jeg kom inn i et felt som jeg ikke kunne så mye om, så det var bratt læringskurve. Min strategi ble å utnytte min naturlige nysgjerrighet til å lære mest mulig. Andre i bystyret ble litt imponert at jeg satt meg så godt inn i sakene. Det henger sammen med den disiplinen som jeg hadde med meg fra orkesteret; det kommer ikke av seg selv, du kan ikke spille et instrument i orkester uten å være forberedt.  

Sånn er det egentlig med de fleste andre av livets områder. Jeg fikk barn tidlig, også mens jeg studerte, så mens andre kunne ta pause og studere når det passet, var min luke for å studere mens de var i barnehagen. Så man må være disiplinert med tiden. Det det kan jeg relatere direkte til musikkundervisning og det å spille i orkester.

Det skal være gøy

–Er det noe du vil si til barn og unge om det å spille i orkester?

–Ha det gøy! Det er det aller, aller viktigste. Og det igjen kan gi deg mange viktige egenskaper uavhengig om du blir musiker eller velger en helt annen retning. Musikken har du med deg hele livet.  

‍