Reisebrev TYOC 2026

“Hæ?? Kan man dra til Japan og spille i et orkester nesten gratis med UNOF?” var reaksjonen min da jeg fikk høre at Rania - en venn - hadde reist året før. Dette var noe jeg absolutt ville også! Iver fikk høre om turen fra reklamen fra UNOF og ble også både overrasket og innstilt på å søke. 

‍

Før turen

Midt i januar fikk Vera og Iver beskjeden, de skal til Japan! Tiden i forkant av turen gikk kanskje ikke så mye til øving av repertoar som det kanskje skulle vært. Det kan sammenlignes med en eksamen, øvingen skjedde én uke før, og overraskende nok satt det relativt bra! Jeg hadde hentet inn erfaringer fra Rania og forberedt meg mentalt til turen. Iver hadde øvd en del og sett litt på hva som var å se i Tokyo og begynt å gruble over souvenirer han hadde ambisjoner å kjøpe med seg hjem. 

‍

Reisedag

Grytidlig tirsdagsmorgen 24. mars tok vi turen til Tokyo fra Norge. Vi kom frem litt før kl 08 på morgenen lokal tid og møtte Lotte i Shinjuku, en bydel i Tokyo. Lotte var med som reiseleder fra UNOF/NUSO. Heldigvis hadde hun vært i Tokyo tidligere, så hun fungerte også som en reiseguide for oss. I Shinjuku fikk vi muligheten til å legge fra oss bagasje og være turister før vi dro til National Olympics Memorial Youth Center nærmere Shibuya. Der ble vi møtt med en gjeng fra styret til TYOC (de med blå hettejakke) som hadde organisert leker med kule premier vi kunne få vinne og ikke minst anledningen til å bli kjent med hverandre. Denne kvelden var bare organisert for oss som var internasjonale deltakere, dvs. to nordmenn, to koreanere, to taiwanere og en filippiner. Denne kvelden merket vi med en gang hvilken språkutfordring vi sto ovenfor. Japanerne kunne nærmere ingen engelsk, men heldigvis er vi ganske løsningsorienterte, så Google Translate ble den mest brukte appen gjennom hele turen! Dette var også vårt ordentlige første møte med japansk kultur i praksis. Selv om språket var en barriere, opplevde vi at alle var veldig inkluderende og hjelpsomme. 

Første kveld

‍

Overnatting

Alle deltakerne til TYOC bodde på campen hvor vi bodde to og to på et slags hotell. Første natten delte vi rom med en fra TYOC-styret. Jeg hadde planer om å våkne kl 09 dagen etter da opplegget ikke startet før kl 12. fordi jeg var fortsatt ganske jetlagged. Istedenfor ble jeg vekket kl 0825. med en oversettelse på telefonen til hun jeg delte rom med at jeg måtte være ute av rommet kl 0830. Det var en måte å våkne på! De neste kveldene fikk vi en ny room mate som var en vanlig deltaker på campen. Jeg delte rom med ei som het Mimi som heller ikke kunne noe engelsk. Heldigvis fikk vi til å kommunisere relativt bra med oversettelsesprogrammer. Romkameraten til Iver kunne heller ikke engelsk, men fikk også raskt teken på Google translate. Iver synes det var spesielt at romkameraten sov med klær, sånn fullt påkledd med ytterjakke, men kanskje det er sånn man gjør det i japan. 

‍

Små ting som dette gjorde at vi virkelig merket at vi var i et annet og nytt land. Samtidig ble det en fin måte å bli kjent på, spesielt når vi bodde så tett på hverandre. Kulturforskjellene ble tydelige og vi kunne lære og tilpasse oss hverandre! 

‍

Første øvelse

Torsdagen, da de andre deltakerne hadde kommet, hadde vi vår første øvelse. Iver og jeg ble plassert på pult to og tre, og vekslet mellom pultene på de forskjellige stykkene. Nivået på orkesteret var overraskende gjennomførbart (jeg hadde skremt meg selv ved å tro at alle var driiiiitgode og vi var dårlige), noe som gjorde øvelsene mye mer komfortable enn stressende. Dirigenten uttrykte seg for det aller meste på japansk, men hadde noen ord på engelsk litt her og der. Heldigvis satt vi alltid med en japaner som veiledet oss litt ved bl.a. å peke i notene.

‍

Hver dag måtte vi levere en personlig refleksjon som forklarte hvordan vi hadde forberedt oss, hvordan øvelsen gikk, hva som gikk bra/dårlig, hvordan vi kan forberede oss til morgendagen og andre lignende spørsmål. Refleksjonen måtte leveres til instruktørene dagen etter. Dette hadde vi aldri gjort i orkestersammenheng før, så det var en ganske bastant kulturforskjell.

‍

Jeg forventet egentlig en større kulturforskjell i orkestersammenheng, men som det viser seg er det ganske likt som hjemme i Norge. Notene leses likt og man uttrykker musikken på samme måte. Man kan sammenligne det litt som matte, det er likt på alle språk og i alle land – noe som gjorde hele kurset veldig trygt og mer behagelig enn jeg forventet. Samtidig merket vi forskjeller i hvordan det ble jobbet. Disiplinen var høy og mange brukte de få pausene vi hadde til å øve videre. Den sterke arbeidskulturen vi hadde sett for oss viste seg å være sann!

‍

Resterende dager

Campen var veldig strukturert og tettpakket sammenlignet med det vi er vant til i Norge. Dagene var lange og det var mindre fokus på pauser og fritid. Det var utfordrende, men også lærerikt å oppleve en annen måte å organisere et orkesterkurs på.

‍

Torsdagen ble avsluttet med en gruppeøvelse. Bratsjgruppa var på hele 15 stykker, noe som er en soleklar rekord, i hvert fall for min del. Det var veldig gøy å spille med så mange dyktige bratsjister! I orkestrene hjemme hvor Iver spiller som BFUNG, er det ofte ikke mer enn 6 til 7 bratsjister på det meste. 

Typisk japansk måltid servert i bento-box. Sakura-trær i bakgrunnen.

‍

Fredagen var kanskje den tyngste dagen. Der hadde vi opplegg fra kl. 09 til kl. 21 på kvelden. Dagen var fylt med gruppe- og tuttiøvelser, lunsj, middag og litt sosialt. Dette innebar lange øvelser i et rom med dårlig ventilasjon. Likevel, i de få pausene orkesteret fikk, brukte deltakerne tiden på egenøving mens Iver og jeg benyttet anledningen til å komme oss ut å trekke frisk luft. Vi syntes at det var fascinerende at ikke flere tok seg muligheten til å ta en ordentlig pause og dirigenten begrunnet det med “Japansese style”. Den siste øvelsen ble vi lovet en liten øvelse med bare de internasjonale med instruktører som skulle snakke engelsk. Instruktørene snakket ikke et ord engelsk og overtrøtte oss kunne ikke holde oss fra å flire.

‍

Lørdagen lignet på gårsdagen, fylt med øvelser forberedende til konsert allerede dagen etter. På kvelden var det en “social gathering” hvor vi fikk servert diverse mat og masse fotograferinger. Det var bare “de voksne” som fikk sitte rundt bordet, mens vi unge og spreke måtte stå. Den kvelden følte vi oss også som kjendiser da det var så mange som ønsket å ta bilder med oss, selv folk vi aldri hadde utvekslet noen oversettelser til! Det var veldig gøy!

Social gathering stående

Bratsjgruppa

Det sosiale opplegget bar også preg av japansk kultur, med tydelig skille mellom voksne og unge. Likevel opplevde vi stor interesse for nysgjerrighet fra de andre deltakerne, noe som gjorde det lett å føle seg velkommen!

‍

Konsertdag

Søndag spilte vi konsert i Suntory Hall, en av Japans mest berømte haller. Det var solgt over 2000 billetter, kjempestas!!! På konserten spilte vi Brahms 2. Symfoni i D-dur, Finlandia av Sibelius og Rhapsody on a Theme of Paganini av Rachmanicoff med en kjempeflink klaversolist. I tillegg spilte noen fra orkesteret en liten medley av vakre barnesanger med et barnekor hvor nesten halvparten var blinde. Det var veldig rørende! I tillegg kom en prinsesse fra den japanske keiserfamilien og hørte på konserten. Hun ble også igjen etter konserten på avslutningsseremonien til campen. Der ble det holdt litt taler, utdelinger av diplomer og sang. Jeg vet ikke hva alle talene eller sangen handlet om da alt selvfølgelig var på japansk, men det var sikkert fint🙂.

Generalprøve i Suntory Hall

Iver og Vera før konsert

Avsluttende

Selv om campen offisielt var ferdig på søndag, ble vi på mandag invitert til å høre på generalprøven til Toyota Master Players Wien som skulle spille konsert samme kveld også videre på turné i resten av Japan. De var veldig dyktige og det var deilig å snakke engelsk med noen andre enn hverandre. På kvelden dro vi å spiste med to andre fra campen og ble scammet på spisestedet, men det er en annen historie!

‍

Avsluttende er jeg veldig takknemlig for denne muligheten. Kulturutvekslingen har vært stor og det er mye vi kan ta med oss hjem. Det som kanskje overrasket oss mest var hvor mye man kan få til uten et felles språk. Musikk ble et universelt språk som gjorde det mulig å samarbeide og knytte bånd på tvers av kulturer. Vi sitter igjen med en større forståelse for både likheter og forskjeller, og ikke minst hvor verdifullt det er å oppleve dette på nært hold!

‍

En brøkdel av bratsjgruppa rett etter konsert

‍