Kultur leves, den forbrukes ikke

På kontoret til den nylig avgåtte lederen for Norsk Musikkråd hang det en plakat, en gammel reklame for en musikkforetning, som jeg likte å se på når jeg fra tid til annen var der inne. «Spiller de?», spurte den, og tegnet opp et scenario for leseren. «En aften går De kanskje forbi et festlig oplyst hus hvor det er musikk og dans. De stanser og lytter til musikken og tenker at derinne er det hyggelig. Men om De selv var med, om det var De som var den som spilte til dansen? Overvei om det ikke skulde være ett eller annet instrument De kunde lære å spille. Det er ikke sikkert De blev noen virtuos, dem er det ikke så mange av, men De kunde bli en habil musiker som ved å spille til underholdning og dans kunde skaffe Dem økede inntekter.»

Jeg er glad i gamle ting. Denne plakaten liker jeg særlig fordi den bærer vitne om en annen tid, for ikke så lenge siden, da man gjorde ting litt annerledes. En tid hvor man danset på fest, og en tid da levende musikk fremdeles kunne konkurrere med grammofonplaten som underholdning til hjemmebruk. Da musikk kunne være en kilde til økede inntekter. Nå virker ikke bare språket, men hele scenariet, gammelmodig. Man har da Spotify.

I år er det 111 år siden den amerikanske komponisten John Philip Souza skrev essayet «The Menace of Mechanical Music». Alle som har spilt i korps ved hvem Souza er, marsjkongen som komponerte 137 marsjer, inkludert «Stars and Stripes Forever», hadde 15,623 opptredener over hele verden med orkesteret sitt og var delaktig i å skape sousafonen, kjempetubaen som korps og marsjerende band liker å bruke. Souza uroet seg over hvor utviklingen var på vei, med grammofonen og andre oppfinnelser for å ta opp og spille av musikk. Snart, advarte han, kunne vi få et samfunn der foreldre ikke lenger synger nattasanger for ungene, men spiller mekanisk musikk for dem i stedet. Der soldater blir sendt for å dø til lyden av en grammofonplate, og der unge elskende ikke lenger synger serenader for hverandre, men overlater til en maskin å formidle sine følelser. Det er et illevarslende bilde han maner fram, som en dystopisk science fiction-roman. Det er også en ganske presis beskrivelse av hvordan man har det i dag.

Souza fryktet for amatørmusikken, den som ble framført i private hjem, ved pianoet eller på gitaren, eller der den lokale spillemannen spilte opp til dans. Dette gjorde han nok delvis fordi han hadde økonomiske interesser i dette selv; som de fleste komponister på den tiden levde han av å selge noter, og da hovedsakelig til ikke-profesjonelle musikere. Men man aner også at han er motivert av noe mer enn ren interessekamp, han frykter for kulturens sjel.

Ser man rundt seg i dag, er det ikke vanskelig å forstå at han fryktet dette. Soldater går i krigen til mekanisk musikk, foreldre bruker maskiner til å synge barna i søvn. Dermed forsvinner også den organiske elementet av kommunikasjon i musikken. Med mekaniseringen følger en sterkere instrumentalisering av musikken; den blir blir redusert til et lydspor, musak for å akkompagnere andre aktiviteter, som når vi løper på tredemølle til digitalt kalibrerte, matematisk perfekte rytmer designet for å være en perfekt match til den perfekte treningspulsen.

Ofte liker man å gjøre narr av tidligere tiders bekymrede stemmer som advarer mot utviklingen. Gamle gubber har helt siden Sokrates’ tid beklaget seg over ungdommen. På 1700-tallet var folk visstnok bekymret over at sofaen kunne gjøre folk sedate, for ikke å snakke om alle som har okket seg over radio, TV, video og dataspill. Man glemmer kanskje i all morskapen å spørre om de ikke hadde litt rett også. Souza hadde neppe rett i at den amerikanske musikken kom til å gå under som følge av mekaniseringen. Tvert imot ble det springbrettet den brukte til å erobre verden. Men Souza ville nok ment at den mistet noe av sjela på veien.

«This wide love for the art springs from the singing school, secular or sacred; from the village band, and from the study of those instruments that are nearest the people. There are more pianos, violins, guitars, mandolins, and banjos among the working classes of America than in all the rest of the world, and the presence of these instruments in the homes has given employment to enormous numbers of teachers who have patiently taught the children and inculcated a love for music throughout the various communities.

Right here is the menace in machine-made music! The first rift in the lute has appeared. The cheaper of these instruments of the home are no longer being purchased as formerly, and all because the automatic music devices are usurping their places.

And what is the result? The child becomes indifferent to practice, for when music can be heard in the homes without the labor of study and close application, and without the slow process of acquiring a technic, it will be simply a question of time when the amateur disappears entirely, and with him a host of vocal and instrumental teachers, who will be without field or calling.»

I mitt arbeid som informasjonsansvarlig i en musikkorganisasjon er dette noe vi forholder oss til. Det har dukket opp mange utfordrere som konkurrerer med det håndverksmessige, iblant kjedelige arbeide med å mestre teknisk å spille på et instrument. Som amatørmusiker merker jeg det selv, når den forføreriske Playstationen står ved siden av instrumentet og roper på oppmerksomhet. Det merkes også i hvilke arenaer som finnes for å utøve musikk. De færreste plukker opp et instrument for «ved å spille til underholdning og dans kunde skaffe økede inntekter» (en generasjon tilbake i familien min har jeg derimot noen som av økonomiske grunner ga opp tanken på å bli ingeniør, og ble musiker i stedet). Nå vil man heller vinne The Stream eller noe, og rydde seg en plass på stjernehimmelen.

Men den souzaske dystopien har ikke slått helt til likevel. Souzas hjertebarn korpsbevegelsen, er nok over middagshøyden, men teller likevel over seksti tusen medlemmer. Min organisasjon, De Unges Orkesterforbund, har vokst kontinuerlig i over tyve år. I korbevegelsen snakker man om sekssifrede medlemstall. Ryktene om det store folkelige amatørskapets død er betydelig overdrevet.

Nylig fikk jeg utfordret noen fordommer jeg hadde om dette, da jeg leste Statistisk Sentralbyrås kulturbarometer, et PDF-dokument med tørre, nøkterne tall om nordmenns kulturbruk (de har heldigvis vett til ikke å kalle det kulturFORbruk) står det en del ting som også forteller en annen historie. Se bare:

  • 32 prosent kan spille et instrument
  • 8 prosent driver med bildekunst eller kunsthåndverk
  • 12 prosent har opptrådt offentlig med sang eller musikk siste to år
  • 7 prosent er med i kor, orkester eller lignende.

En av tre, altså, spiller et instrument. Og nesten en av åtte har altså opptrådt for andre i løpet av de siste par årene. Dette er tall som har utfordret mine egne fordommer om passiv konsumentkultur. De er neppe noen virtuoser alle sammen, det er det ikke alle som kan bli, men det er kanskje nettopp også noe av poenget. Og enda flere oppsøker konserter og kulturbegivenheter. Man kan, hvis man vil, ramse opp en mengde fordelene som kommer med dette: å mestre et instrument krever mental disiplin, som også gir seg utslag i skolearbeid og på andre områder av livet. Spyttprøver som er gjort av amatørsangere før og etter korøvelse viser at produksjonen av «lykkehormonet» serotonin øker drastisk i løpet av øvelsen. Sangleker og musikk i barnehagen er avgjørende for å få barn med språkutfordringer til å finne seg til rette med de andre. Musikk er bra for folkehelse og integrering og alle disse tingene politikere liker å snakke om. Men poenget er likevel ikke dette: poenget er at vi må ha noe å leve for, i et samfunn, for at det skal være noen vits i å holde på med dette i det hele tatt. Poenget er at det er vakkert. Poenget er at det er gøy.

«Under such conditions the tide of amateurism cannot but recede, until there will be left only the mechanical device and the professional executant», mente Souza. Sterke krefter virker i retning av å gi ham rett, men vi håper han tar feil likevel.

Regjeringen lanserte nylig arbeidet med sin nye kulturmelding, den første på fjorten år. Omtrent samtidig kommer en ny melding om frivillighetspolitikken; ti år etter den forrige. Kulturløftet løftet store deler av kulturlivet, men de frivillige organisasjonene ble hengende etter. Vi får håpe at verdien av den levende amatørkulturen blir ivaretatt i politikken som skal meisles ut i disse nye meldingene. Kultur er nemlig noe man lever, ikke forbruker.

Teksten er opprinnelig trykket i magasinet Samora.