Den verdifulle tilliten

«Tiden er inne for å sende illusjonen om tillitsbaserte ordninger på skraphaugen. Takket være SOS Rasisme», skriver Jon Rognlien i Dagbladet. Dette viser hvordan jukset i SOS Rasisme kan få skadevirkninger langt utover kronebeløpet som havnet på avveie, ved å undergrave tilliten mellom de frivillige organisasjonene og samfunnet forøvrig.

«Ikke engang nordmenn bor i en eplehage der porten kan stå åpen og alle fritt får forsyne seg fordi ingen vil ta mer enn de skal. De som er satt til å forvalte alle millionene i de tillitsbaserte ordningene må nå ta ansvar og innse at en så rosenrød illusjon bare er dum. Kontrollrutinene må skjerpes. Da vil mer penger kunne gå til dem som skal ha dem, og mindre til snyltere og sjarlataner», argumenterer Rognlien.

Ineffektivt å mistro

Vi mener imidlertid det er gode grunner til å holde fast ved de tillitsbaserte ordningene likevel, og støtter regjeringens intensjon om å «bedre vilkårene for frivillige organisasjoner ved å forenkle regler og redusere byråkrati», som det heter i det siste statsbudsjettet.

Det er nemlig ineffektivt og ressurskrevende å mistro hverandre. Det er derfor den høye graden av tillit i det norske samfunnet regnes som et økonomisk konkurransefortrinn. Frivillige organisasjoner bruker allerede i dag betydelige ressurser på å redegjøre for og dokumentere sin pengebruk, arbeidstimer som da ikke brukes til å gjøre det organisasjonen eksisterer for å gjøre. Faren ved å innføre strengere regler er at det vil forsterke denne arbeidsbyrden ytterligere, samtidig som de få som bevisst går inn for å misbruke systemet antakeligvis vil klare å finne et eller annet smutthull uansett.

Lærer av feil

Gjennom de tre store sakene (AUF-skandalen på 1990-tallet, Målungdommen på 2000-tallet, og nå SOS-rasismesaken på 2010-tallet) har vi lært både at det er stor forskjell på de ulike organisasjonene, og at man faktisk kan klare å ta jukserne hvis man vil. Og det vil man jo, så det gjør man. Noen ganger skjer det litt i seneste laget, men det går fremover.

Både det offentlige og organisasjonene har lært av disse hendelsene. Vi klarer nå å ha betydelig enklere kontroll, men likevel fange opp feilene, fordi man har lært hvor man skal lete. Man har blant annet lært at det er lite å hente på dokumentfeil og juks, men store penger å hente på systemfeil. Følgelig er kontrollene nå mer rettet mot systemene, ikke mot enkeltdokumenter. Dermed unngår man lettere ikke å se skogen for bare trær.

Domstolene har slått fast at også tilskuddsforvalteren har et ansvar, og at det faktisk ble oversett i SOS-rasisme-saken. Offentligheten luktet nemlig lunta lenge før man reagerte.

Det er nødvendig å diskutere om og hvordan systemet fungerer, men det vil være trist om konklusjonen blir at det feltet i Norge som allerede har de hardeste og strengeste kontrollene — de frivillige organisasjonene — skal få det enda hardere.

Terje Winther
Daglig leder, De Unges Orkesterforbund